Fløibanens historie

Fra idé til virkelighet

Allerede i 1895 ble tanken luftet om et transportmiddel til Fløyen, og bak idéen stod bergenseren og stortingsmannen John Lund. Bystyret godkjente prosjektet under forutsetning av det skulle bygges en elektrisk drevet «taugbane». Mot en årlig avgift sa kommunen seg villig til å avstå en fire meter bred trasé i nevnte område. Regjeringen bifalte konsesjonsbeslutningen den 10.oktober 1896. Konsesjonsinnehaveren klarte ikke å skaffe nødvendig kapital, og dermed ble prosjektet henlagt.

Idéen ble tatt opp igjen i 1907. Kabelbaneprosjektet i Bergen ble snart kjent over hele verden, og europeiske aviser hadde oppslag om planene. A/S Fløibanen ble stiftet i 1912, og direktør Waldemar Platou ble selskapets første leder. Arkitekt for anlegget var Einar Oscar Schou, og ingeniør og anleggsleder var Erling Gjestland.

Høsten 1914 kom arbeidet med Fløibanen i gang. Arbeidet var beregnet til å ta 1 – 1 1/2 år, men på grunn av 1. verdenskrig, og den påfølgende vareknappheten skulle det ta mye lenger tid. Fløibanen ble åpnet 15. januar 1918, og har siden vært i kontinuerlig drift.

Fløibanen ble anlagt etter mønster av lignende baner i Syd-Tyskland, Sveits og Nord-Italia, og likheten var særlig stor med Merkurbanen i Baden-Baden. Fløibanens første vogner – som for øvrig var i oljet teak, og delvis åpne, ble levert fra Maschinenfabrik Esslingen fra byen med samme navn. Det var plass til 65 passasjerer. Banen ble drevet av en elektrisk motor på 95 hk.

Fløibanens første vogner fikk sin henholdvis røde og blå farge tidlig på 50-tallet – omtrent på den tiden da de to synkronkjørte modell vognene ble montert på taket på øvre stasjon. Etter 36 år ble de første vognene skiftet i 1954. Vognunderstellene som nå ble installert kom fra von Roll i Sveits, og vognene kunne ta 80 passasjerer. Fra nå av ble maskinen styrt fra førerplassen i vognene. Tidligere var det en maskinist på Fløyen som stod i kontakt med vognførerne ved hjelp av en signalstav som vognføreren stakk ut av vinduet og opp til en signaltråd.

Neste vognsett kom på plass i 1974, og i likhet med 1954-vognene ble også disse satt på skinnen på Promsgate stasjon, og deretter trukket opp til møtestedet for begge vognene midt i traséen. Også disse nye vognene hadde plass til 80 passasjerer, og var levert av von Roll i Sveits. I 1987 ble maskinrommet på Fløyen modernisert, og man fikk radiostyring – vognførerne styrte maskinen ved hjelp av radiosignaler. En ny maskin på 190 hk ble montert. Det ble også kommunikasjon mellom begge vognene ved hjelp av lyssignaler med tilbakemeldingssignaler. Disse vognene ble heist av linjen 26. september 2002.

Høsten 2002 holdt Fløibanen stengt i syv uker for å gjennomføre en total fornyelse av vogner, skinnegang, maskineri, stasjoner og billetteringssystem. Fløibanens øvre og nedre stasjon ble modernisert og utvidet i slutten av 90-årene. I løpet av høsten 2002 ble også de tre mellomstasjonene bygget om. Hver vogn fikk da plass til 100 passasjerer, mot 80 tidligere. Fløibanen kjører normalt med en fart på 4 m/s. Det er innført elektronisk billetteringssystem og porter på alle stasjonene. Vognene som er spesialdesignet for Fløibanen av industridesigner Espen Thorup, har fikk en moderne og samtidig klassisk utforming med større glassflater, bedre komfort og enda bedre utsikt for passasjerene.

5. generasjon Fløibane

Høsten 2021 startet ombygging til 5. generasjons Fløibane. Dette er den største ombyggingen i Fløibanen sin historie hvor både baner, maskineri og styringssystem ble oppgradert til det mest moderne og tidsriktige. Hver vogn kan ta 120 passasjerer. I tillegg er alle stasjoner nå universelt utformet, noe som gjør reisen mer behagelig for alle brukergrupper. Det er fortsatt motvektsprinsippet som bringer banene opp og ned.

Før pandemien i 2020 og 2021 økte antall passasjer til ca. 2 millioner påstigninger pr år. Ombyggingen var derfor nødvendig for å kunne ta av for fremtidig besøkende, men samtidig var de gamle vogner og maskineri utrangert og utslitt etter å ha kjørt mye opp og ned fjellsiden de siste årene.

Den nye Fløibanen åpnet 1. april 2022.

Sikkerhet – vår 1. prioritet

Sikkerheten har alltid stått i fokus ved Fløibanen. Årlig kontroll fra Taubanetilsynet omfatter bremseprøver, kabelkontroll og generell sjekking. Dette foretas også av banens egne ansatte i henhold til egne rutiner og internkontroll.

Fløibanen har aldri hatt alvorlige ulykker. Et svært omfattende bremsesystem som både virker automatisk og manuelt, sørger for at vognene straks stopper ved eventuelle uregelmessigheter. Det stilles selvsagt helt ekstraordinære sikkerhetskrav til et transportmiddel av denne typen, og Fløibanen kan trygt sies å være blant de aller tryggeste transportmidlene som finnes.

Fakta om Fløibanen

Fløibanen ble offisielt åpnet 15. januar 1918.
Tanken om et transportmiddel til Fløyen ble luftet så tidlig som i 1895 av stortingsmannen og bergenseren John Lund.
Arbeidet med å bygge Fløibanen begynte høsten 1914. Banen var klar til oppstart i januar 1918.
Fløibanens øvre stasjon ligger 320 m.o.h.
Høydeforskjellen mellom nedre og øvre stasjon er 302 meter.
Fløibanens trasé har en lengde på 848 meter med en stigning som øker fra 15 grader til 26 grader på det bratteste.
To vogner, Rødhette og Blåmann, som hver er sertifisert for 120 passasjerer, kjører mellom sentrum, de tre mellomstasjonene (Promsgate, Fjellveien og Skansemyren) og Fløyen hver dag hele året.
Fløibanen kjører i en fart av 4,0 m/sek. Turen tar vanligvis 5 – 8 minutter.
Sporvidden på skinnegangen er 100 cm.
Maskinene drives av en AC-motor på 355 kW som betjenes fra vognene via signaler fra en induktiv kabel. Fløibanen er en meget miljøvennlig transportbedrift, da banen drives med elektrisitet og ikke forurenser.
Understellet på dagens Fløibaner som ble levert i 2022 er bygget av det sveitiske firmaet Doppelmayr Tramways Ltd. Karosseriet er levert av det sveitiske firmaet CWA.
Dagens vogner veier 21 tonn hver. Fullastet vogn har en vekt på 30 tonn.
De nåværende Fløibanevognene er 16,49 meter lange, dvs. 4,5 meter lengre enn 4.generasjonsvognene fra 2002.
Kabelen er 45 mm tykk og veier totalt 8880 kg.
Største strekk i kabelen inntreffer når vognen passerer stigningen på 26 grader ca. 67 meter fra øvre stasjon. Kabelen er 960 meter lang og går i et helt stykke fra den ene vognen til den andre. Den er festet til vognen med et justerbart feste. Vognene henger altså i hver sin ende av samme kabel. Langs traséen løper kabelen på trinser.
Hver av de to vognene har tre skinnebremser som slår seg på ved for stor hastighet slik at vognene stopper i løpet av få sekunder. I tillegg er det en driftsbremse og nødbremse i maskinene som automatisk kobles inn dersom noe uregelmessig skulle inntreffe. Fløibanen er også utstyrt med en dieselaggregat i tilfelle strømbrudd.